onsdag 1. januar 2014

mandag 3. juni 2013

Sommer i nord

Sola skinn, snøen e borte og småfuglan pule i busken. Våren e blidd til sommer og vi må sies å ha vært heldig med været. En god nordnorsk sommer e vanligvis at man kan gå ut med bare genser og buksa, men i det siste har vi nærmest blidd nudista enda vi e nærmaste nabo tel Arktis. Om man kjente naboen godt før kjenne man dæm enda bedre no med så små muligheta førr sjenanse, om man ikkje ska omkomme når kvikksølvet når nye høyda. Det e ikkje bare bare når naturen har feber og han Jendor i nabohuset kjæm ut, vinterbleik og avkledd. Og så lure dåkker på koffør måsen skrik....

Nei, god sommer, folkens!

onsdag 25. juli 2012

Long time, noe see!

Ja, da var det lenge siden jeg sist var innom bloggen. Om det er latskap eller skrivetørke skal være usagt, men nå er vi her igjen, og det kan konstateres at det er skjedd mye siden sist. Jeg har lært meg hekling, Tromsø har byttet ut de gamle utdaterte trappebussene med hybridbusser (etter min mening noe som burde skjedd for lenge siden, men man kan jo ikke vente at alle skal være like lure bestandig), og vi har fått et nytt familiemedlem. 26,juni 2012 kom min fjerde jente til verden, i en sånn fart og med en sånn stil at jeg fikk høre at jeg slett ikke fødte, men verpet! En kjapp tur innom føden for å levere (halvannen time tok fødselen), og etter 12 timer kunne jeg ta den lille vakreste med hjem. Vi ønsket hverdagen velkommen og har ikke savnet barselhotellet et sekund. I stedet har vi holdt oss opptatt. Allerede dagen etter fødselen var lille vakreste en erfaren bussgjenger, som regel sovende nedi bagen på søskenvogna, lykkelig uvitende om at plassen som er reservert til vogner er så trang i de nye bussene at man må ta av regntrekket for å få plass. Jammen flaks at de nye Liberobleiene i str 2 er slim fit. Man skal ikke ha for stor bleierompe før man får beskjed om å leie privatbuss.

Ellers har sommeren vært preget av aktiviteter som matcher været. Hekleprosjekter, e-bøker og klesvask er veldig passende når regnet bøtter ned, og Eli-Kari har avlyst sommeren for både nord og sør. Det ser mørkt ut for de søte sommerklærne lille vakreste fikk til fødselen, vinterdressen derimot har vi faktisk fått brukt. Noe som er dårlig nytt selv i Nord-Norge midt i juli. Men man kan jo håpe på en varm og tørr høst!

torsdag 24. mars 2011

Mammaen med den fancy becoen


For noe helvetes møkk tenkte jeg i sted når jeg skulle prøve ut denne fancy nye greia, innkjørt som jeg er i gamle rutiner når det gjelder både sjal, mei tai og slynge. Gi meg 5 meter sjal til dandering rundt mitt legeme, men klipser var visst ikke så enkelt å skjønne seg på. Jeg kunne ikke skjønne hvordan man skulle få igjen den øverste klipsen når man bærer i front, og jeg tenkte et øyeblikk at denne er bare for tøyelige, myke 25-åringer (alternativt for mugshotsmodeller som er vant med å gå med hendene låst bakpå ryggen) for jeg fikk ikke armene bak for å lukke, og hele faenskapen satt dårlig.

Men så fant jeg ut at jeg skulle lese bruksanvisningen. Og da fant jeg jo ut at jeg skulle feste den klipsen FØR jeg tar den på meg, og da gikk alt så meget bedre. Nåja, meget er jo å ta litt hardt i, jeg tror ikke ungen er enig der hun nesten ramla ut et par ganger mens hennes bæregale mor prøvde sitt nye leketøy som tydeligvis burde hatt et eget sertifikat og et visst antall læretimer før man fikk dra VISA'en. Jeg syns jeg hørte "hva var det jeg sa?" og en dårlig skjult knegging fra kortet som lå svidd og glemt i lommeboken, men jeg valgte å overhøre det og spurte meg selv om jeg ikke så en DVD her en plass. Så kom den i alle fall med idiotvisning, for oss som ikke tar det av oss selv.

Jeg håper at øvelse gjør mester, og at det er mulig å lære seg en teknikk for å få ungen bakpå ryggen uten å måtte leie stuntbaby, for dette er som skoene jeg kjøpte på Fretex i en str for lite. De er så fine at de skal faen meg brukes om jeg så må amputere tærne og skrape av litt hud på sidene for å få plass.

Hurra for beco!



onsdag 16. februar 2011

Å møte Jesus i nattkjole...

Idag vil jeg skrive om julegaver. Noen er enkle å finne noe fint til, mens andre krever litt nøyere planlegging før man finner noe egnet. Dette gjelder spesielt de gamle, man opplever jo ofte at de har alt. I mitt tilfelle har jeg bare en gamling på julegavelista mi, og det er bestemor. Hun er den eneste over 70 i familien som enda klorer seg fast på ren og skjær trass, og hun er også den vanskeligste å kjøpe til. Man får litt ting og tang gjennom 85 år, og det kan være en større utfordring år for år å finne noe som virkelig blir husket og satt pris på.

Jeg hadde tenkt lenge og vel på hva hun skulle få, og tankene var innom både truser, sokker og diverse, men jeg bestilte til slutt en nydelig nattkjole fra sparkjøp. Noe ala denne:


Denne havnet altså under treet, sammen med en snøglobe med bildet av hennes nyeste oldebarn, en kul liten sak som hun kunne ha i veska, så kunne hun ta den frem og riste litt på den i sosialt samvær i ny og ne.
Julaften kom, bestemor åpnet gaven, og bortsett fra lykken over snøkula hørte jeg ikke mer om den, før nå i februar. Lillesøster kom til meg og fortalte at bestemor hadde funnet ut hva hun ville ha på seg når hun skulle begraves. Det var da dystre planer, tenkte jeg, og ventet sånn halvveis at det skulle være bunaden da bestemor tidligere har antydet at den dagen hun dør skal folk feire livet hennes, og ikke døden.
- Nei, sa lillesøster...den var visst så fin den nattkjolen du ga bestemor til jul, at den skulle hun spare på til hun skal begraves.

Tenke seg til, å møte Jesus i en nattkjole fra sparkjøp!
Det var jammen godt jeg ikke gikk for truser.

onsdag 9. februar 2011

Like høner leker best...

Det har alltid vært sånn i samfunnet at å treffe likesinnede er nærmest terapi for sjelen, og man kan idag finne seg en forening eller gruppe (eller bås om du vil) for det aller meste uansett hva det gjelder. Du har foreninger for sykdommer, hobbyer, avhengighet, avhold, ja det aller meste, og felles for dem alle er at medlemmene søker kontakt med andre i samme situasjon, enten man har fotvorter eller scrappedilla. Til og med det å bli mamma gir rettigheter til samvær i båser sammen med andre mammaer, en ganske hyggelig bås å være i, og på nettet kan du finne forumer fra A til Å innenfor nevnte gruppe om du vil. Bare søk på ordet gravid så blir du aldri logget av den kvelden.

Tilhørighet på diverse mammaforum var lenge den største formen for gruppe jeg følte meg tiltrukket mot, og jeg tror ikke jeg hørte til så mange andre steder på den tida. Men så ble jeg alenemamma. Og det åpnet seg dører til en ny undergruppe av mammaer, nemlig andre som også er alene med sine søte små. Det er nemlig mange måter å være mamma på har jeg skjønt, og det kommer ulike utfordringer alt etter hvor du er plassert i mammarollen. Sammen med en samboer eller alene i hønsegården uten en hane.
Det fins en egen hønsegård for dem som ikke har hane, men en eller flere kyllinger. Og jeg er medlem.

Så hva prater så alenemødre om, når de først møtes i båsen sin? Jo, det kan være mye forskjellig, alt fra regningene man har alene, hverdagen og til hvor deilig det hadde vært å være to. Det kan jo alle forstå! Kun av og til kan man lese om noen som syns det er deilig å være alene, og det er som regel de med dobbeltsenger under 1,50. Muligheten for å ligge på tvers er ikke noe man gir fra seg uten videre, og spesielt ikke hvis man har barn som liker å okkupere madrassen også.
Men for de andre er det mye kjærester og sex det går i. Det dånes over kjekke haner og hvis han i tillegg er flink med kyllingene så er lykken fullkommen. Kåte webhøner med tastatur, noen temmelig verpesyke mens andre vil ha en hane som er ferdig med egg. Mens de andre er omsvermet av haner sitter jeg og er svaret på kjærlighetens mislykkede side. Amors piler traff meg i ræva og kjærlighetsdråpene fordampet ved neste fjert. Valentines day kan gå å legge seg. Likevel trives jeg i denne flokken med andre (foreløpig) alenehøner, selv om jeg ikke akkurat deltar så fjæra fyker i kjærlighetsdebatten.

Jeg lener meg heller tilbake i redet og venter på neste samtale om hverdagen og månedens regninger.

mandag 31. januar 2011

Småbarnslivets gleder

Det er ganske fint å være mor. Veldig fint vil jeg påstå, og stort sett bringer de små bare gleder. Men av og til kommer utfordringene, som får deg til å stoppe opp og lure på hva det er du har begitt deg ut på da du fikk barn. Jeg tror småbarnsforeldre må være de modigste i verden. .Om du går ut på gata og tilbyr 1000 kr til den som tør å tørke seg bak med noen andre tilstede, så vil de fleste kikke usikkert på deg og finne ut at premien ikke rettferdiggjør innsatsen og at det er altfor skummelt og flaut. Omtrent som å løpe naken ned storgata mens man roper slagord mot Jens Stoltenberg!Privatliv er noe man ikke har så mye av når man er småbarnsmor. Ikke en gang når man skal på do. Hvis du tror en fange i et fengsel har det fælt som må ha følge på do, så tenk på oss småbarnsforeldre. Fangens følge holder seg i det minste i ro, og snur seg kanskje respektfullt i det øyeblikket den innsatte skal tørke seg bak. Vi kan drømme om den slags høflighet fra våre små håpefulle.Med litt planlegging av dagens inntak av væskemengde kan man klare å redusere dagens nødvendige tissebesøk til morgen og kveld. Selv om tisseturene ikke er de som tar lengst tid. Andre ærend derimot melder sin ankomst ganske så plutselig og er ikke like enkelt å ignorere, selv ikke for de mest rutinerte av oss. Må du, så må du! Forsiktig vurderer man omgivelsene, kaster et kjapt blikk på småen som akkurat da er opptatt med tegnefilmen på TV - og man er et øyeblikk overbevisst om at man rekker det. Her er tiden knapp, det gjelder å få ut det som vil ut før den lille oppdager at mamma er borte og kommer etter.Man nærmest småløper mot toalettet, drar buksene ned og sikter på ringen mens man nervøst lytter etter tegn på at man er avslørt. Et lite øyeblikk tror man at man skal slippe unna med forbrytelsen, men så høres tassende skritt og plutselig er den befriende ensomheten på badet brutt. Man banner lavt og prøver å jage inntrengeren ut i gangen, men det lykkes sjelden. Det er ingenting som er så stressende som å trykke samtidig som du skal hindre små hender i å putte mobiltelefonen din i vaskemaskinen, eller å måtte tørke deg bak med tilskuere.Små barn rekker dessuten utrolig mye på den tiden det tar deg å bli ren og tørr bak. Man gjør seg ferdig, vasker hendene, bærer arvingen ut - Og mens man rydder opp klutene som havnet i vaskebøtta full av vann, graver frem mobilen fra vaskemaskinen og plukker tannbørstene opp av søpla, så sverger man...at når man flytter for seg selv (eller arvingene flytter ut) så skal man ha en bokhylle på badet full av lesestoff og en stereo. Og man skal sitte der minst en halvtime hver gang man må bæsje. Bare fordi man kan! Så har man noe å glede seg til...mens man setter klutene på vask og spriter tannbørstene.

tirsdag 21. desember 2010

Babyfoot


Tidligere i høst var det store samtaleemnet i visse jentekretser det nye revolusjonerende peelingverktøyet på markedet, også kalt Babyfoot. Kort fortalt skal det visst være en behandling for føttene som man gjør hjemme, som rett og slett får beina til å gå ut av sitt gode skinn for så å erstatte det med nytt, og man sitter igjen med føtter som kan minne om en babys. Før man kommer så langt må man finne seg i å sitte med føttene i plast i noe som kan fortone seg som en halv evighet for oss som syns karbad er kjedelig nok, men det er ingenting i forhold til hva som skjer når døde hudceller skal erstattes med nye. Eller noe sånt. Huden flasser av i store flak, og googler man babyfoot peeling kan man se skumle bilder av folk som bokstavelig talt går under huden med en finger, mens de i spenning venter på hvordan det vil se ut etterpå. Hele prosessen kan lett ta noen dager har jeg forstått.
Jeg også hang meg på bølgen og var veldig fristet til å prøve dette bisarre, men usannsynlig spennende prosjektet. Jeg måtte bare gjøre meg ferdig med føding først. En ting er nemlig å møte på føden med hår både her og der, men jeg ønsket ihvertfall ikke å se ut som en flassdronning, og å føde med sokker kunne bli temmelig problematisk. Prosjektet ble lagt på is, og det varte og det rakk til jeg til slutt glemte hele greia. Det forsvant i ammetåka som det gjerne har en tendens til å gjøre når det er snakk om litt egentid, enten det handler om å faktisk få lest det bladet man kjøpte på butikken forrige uke, eller rekke å ta balsam i håret når man dusjer.
Idag var det noen som tok opp temaet igjen, og de ville vite hvordan det var gått med alle dem som faktisk var kommet så langt at de hadde prøvde dette vidunderlige ormemiddelet (ja, er det ikke orm og slanger som skifter ham da?) Jeg måtte slukøret konstatere at jeg hadde helt glemt alt som hadde med babyføtter å gjøre, utenom dem som sitter på mine egne barn, mine føtter (og alt annet på meg forøvrig) har nemlig ikke sett mye til stell i det siste utenom noen minutter i dusjen hver dag. Et øyeblikk tenkte jeg at kanskje jeg skulle prøve, før jeg ganske fornuftig kom til at føttene matcher jo resten av meg. Ei småfeit kjerring med 3 unger, hengemage, posebryst og cellulitter, det ser jo bare teit ut om beina glitrer. Man plasserer ikke et vakkert juletre i ei plastbøtte med vann fra Rema 1000, man kjøper ordentlig juletrefot, og gjerne en dekorativ en, selv om den skal begraves under pakkehaugen likevel. Hva hjelper det med babyføtter når trælene likevel stikker ut igjen etter en ukes løping etter 3-åringen som løper gjennom stua med BH'en din som lue...liksom??
Så nå satt jeg her med 199 kr til overs, som jeg ellers hadde planer om å bruke på herligheten. Jeg kjøpte meg en 200 grams melkesjokolade på Rema, og som takk for at jeg prioriterte dem i stedet for Lifebutikken på hjørnet hadde de et tilbud jeg ikke kunne motstå (selvsagt!) Ta 2 sjokolader for 30 kr! De vet hva en ekte husmor trenger!

fredag 10. desember 2010

Når familiejuvelene skal deles ut...

Bestemor var på besøk her for noen dager siden. Og hun hadde altså ordna i stand en så fin gave til meg, og etter hva jeg forsto var dette skikkelig stort. Hun lente seg mot meg og jeg fikk nesten følelsen av at jeg var den heldige utvalgte som skulle få noe spesielt, måten hun snakket om gaven på ga meg assosiasjoner til at nå skulle nærmest et ukjent familiearvestykke frem i lyset og deles. Og jeg skulle få æren av å føre tradisjoner videre. Dette måtte jeg virkelig ta vare på og bruke! Jeg skal få korsettene hennes.

Noen hvite, og noen brune. Dere vet en sånn bruntone hvor man faktisk ikke er sikker på om de er lagd sånn eller om det er en uheldig konsekvens av tiden. Når hun hadde sagt hemmeligheten, lente hun seg mot meg (som satt og prøvde febrilsk å dra opp haka mi fra knærne og for all del....ikke le!!) og så sa hun: "De er grunnen til at jeg har greid å holde skinnet på plass! Men du må kjøpe deg en stor BH å ha under!!"Okei, tusen takk bestemor. Jeg har arva en body for voksne. Og det i flere fargevarianter.
Man skal ikke kimse av verdifulle familieplagg, og arving er jo miljøvennlig, ikke sant?

torsdag 4. november 2010

Sjokoladeelsker du også?


Nå kan du melde deg inn i sjokoladeklubb i stedet for bokklubb. Drit i litterær føde og hiv deg i stedet over en kaloribombe så fristende at du sannsynligvis kommer til å tegne livsvarig medlemsskap og kaste badevekten. Dette er noe annet enn bøker som støver og hobbypakker hvor du selv må gjøre noe for å få et fint resultat. Len deg tilbake i sofaen og nyyyt!
Garantert en klubb Kari Jaquesson vil ønske dit peppern gror. Klubben for oss halvfeite som ikke har noe å tape. Jeg er selvsagt medlem allerede! Hva med deg?

tirsdag 19. oktober 2010

Happy Halloween?


I oktober måneds kalde ånd vil jeg idag skrive om Halloween, siden det er tema både her og der for tida. Det er vel nesten bare å innse, Halloween er kommet for å bli, men siden ungene mine enda er små har jeg ikke merket så mye press på lommeboka i denne sammehengen enda.
Vi feirer ikke Halloween, for her har ungene aldri etterspurt det og så lenge jeg syns det er det største tull så ser jeg ikke vitsen å bruke penger på det. Den dagen de absolutt vil feire fordi alle andre gjør det (etter at jeg først har bestukket dem med gotter for en 200-lapp hver mot at vi ikke feirer ), så får de kostyme og en gottebøtte hver. Og så håper jeg vi kjenner noen tenåringer eller evt voksne som ikke har slått ihjel barnet i seg, som kan kle seg ut å ta runden sammen med dem. Jeg kler meg ikke ut, sånn er det bare. Noen kan jo se meg i det teite kostymet på runde rundt i nabolaget, og har de ikke ringt mennene med de hvite frakkene før så gjør de vel det da. Jeg er ikke ufin om noen ringer på, jeg åpner døren og sier høflig at "å, er den gotteribøtten til meg? Ja, men jeg trenger ikke mere gotter jeg!" og så ber jeg dem stryke meg av lista. Neida, jeg slokker lysene og åpner ikke døren, i fjor kopla jeg ut ringeklokka fordi ungene legger seg i den tida det vandres fra dør til dør, så da føler jeg det er veldig risikabelt å gjøre døren høy og porten vid akkurat da. Sånt blir det våkne unger av, og blir de først våkne kan de glatt holde på til lenge etter at det er slutta å ringe på.
Vil også si at jeg syns at dersom vi først skal adoptere Halloween til Norge, så er det viktig at man tar med alle delene av det. Man ringer ikke på dørene etter kl 21 (er vel det som gjelder de fleste steder), man respekterer hus der det ikke er lys (dette er en akseptert måte å melde seg ut hvis man ikke ønsker å delta, uten at det betyr at de husene er fritt vilt eller at man skal betraktes som kjip), og man går på selve dagen. Det er ikke greit å vandre rundt kvelden før eller tre dager etter fordi man ikke hadde mulighet den 31.oktober. Kasting av egg og brennende hundebæsj på trappa syns jeg man kan holde seg for god til, vil man at folk skal tolerere skikken så er det greit å gi den et godt rykte i nabolaget. Knusing av egg mot dørene her vil bare føre til at var jeg ikke imot Halloween før, så blir jeg det da. Jeg syns forøvrig Halloweenfest er bedre enn å gå fra dør til dør. Da får ungene feiret, samtidig som folk ikke føler de mååå være med fordi det ringer på døren enten man vil eller ikke. Jeg syns det er helt greit at andre feirer, men selv er jeg altså ikke så hipp at jeg føler jeg slenger meg med på den. Er litt for gammelt til sånt jeg.*knegg*

tirsdag 14. september 2010

Romperæpp!


Edderkopper, busser, fluer og dinosaurer er ut. Vi har nemlig nådd et punkt hvor ingenting kan måle seg med tidenes mest diskuterte emne her i huset akkurat nå. Det handler nemlig om romper. Man skulle nesten ikke tro det, men det er ufattelig hvor mye moro man kan ha det med akkurat romper, og alt som kan assosieres med det. Romper, tiss og bæsj er et høyaktuelt tema, enten vi befinner oss hjemme i befriende ensomhet, eller på bussen i pinlig flersomhet.

En samtale mellom 3åringen og snart 5-åringen forløper omtrent slik:
Eldste sier:
- Bæsj!
hvorpå lillesøsteren svarer med
- Tiss!
Eldste følger raskt opp med et rungende
- Bæsj!
og så går det brøkdelen av et sekund før lillesøster roper
- Tiss!

Og sånn sitter de og avløser den andre mens de ler, for dette er nemlig de morsomste ordene i verden. Jeg klarer ikke la være å le litt selv også, men det var ikke fullt så morsomt når de satt og ropte "Rompe!" i kor på bussen, og jeg ønsket at bussen kunne bryte alle fartsgrenser så vi kunne komme oss ut. Jeg hadde nemlig et stort behov for å synke ned i første og beste komlokk. Jeg gleder meg ikke til den dagen eldste forteller barnehagetanten at "mamma har mensen!"

Det er så mye rompehumor at jeg begynner nesten å se frem til et par timers barnefri på torsdag, så jeg kan bytte ut romperæpp med felegnikk! Det er mulig barnevakten ikke vet hva hun går til...

onsdag 25. august 2010

I barnehagen...

Det var en kjedenlig morra idag. Stakkars Riim ble lei seg fordi hun måtte inn på avdelinga, hun ville være ute sammen med Ea. Ea sin avdeling var ute når vi kom i formiddag. Så jeg måtte selvfølgelig tvinge henne inn, og hun var helt fra seg. Vi kom inn på avdelingen og jeg spurte de ansatte hvem som ville holde baby mens jeg trøstet en fortvilet Riim. Og jeg hadde ikke før sagt det før en av de ansatte kastet seg over meg og ropte "Jeg!!" *knegg* og så var Iben stasja i gode armer og jeg fikk god tid til Riim. Den andre ansatte fikk holde Riim sin matboks, så var hun også sysselsatt, det skulle tatt seg ut å bare stå der og henge uten noe å gjøre. Det var jo bare så typisk at Iben våknet akkurat i leveringen og skrek, samtidig som Riim slo seg vrang. Takk Gud for at det alltid finnes noen som vil holde baby.

Dagen ble litt bedre både for Riim og mamma...

mandag 2. august 2010

Et møte med hverdagen - en nybakt mammas beretning om babyblues!


Det er nå bare noen dager siden jeg fødte min tredje datter. Hun tok seg god tid. men når hun først bestemte seg gikk alt i rasende fart. Her startet torsdagen med å levere unger i barnehagen, før jeg etterpå la turen innom sykehuset for å føde, så jeg kunne rekke de nødvendige telefoner ang henting av ungene før lunsj. Ordet tidsklemme fikk en ny betydning. Jeg måtte bare avvise en telefon den dagen fordi jeg ikke rakk å ta den, og det var bestemor som ringte under pressriene.

Dagene etter fødselen har vært upåklagelig, om man ser bort ifra etterrier, svære bleier som får deg til å se ut som ei vaggende gås og ømme pupper som brukte dagevis på å finne ut at melken ikke ville komme fra noe meieri, så her måtte de snarest gripe inn og produsere selv. Straks disse verste strabasene var lagt bak meg, sånn ca igår, kunne hverdagen sakte men sikkert komme tilbake, og jeg så frem til ny uke. Jeg skulle nemlig tilbake i tidsklemma så fort som råd var, og gledet meg til å levere morgensure unger i barnehagen, for etterpå å lunte avgårde med barnevogn til nærmeste kafe for en latte og en sjokoladekjeks til frokost. Det var faktisk den tanken som hadde holdt meg i live under pressriene før helgen. Jeg var i skammelig god form tre dager etter fødselen, så søndagen gjorde jeg forventningsfullt klart alt og satset på et problemfritt møte med hverdagen og den nye uken.

Virkeligheten ble som å tryne med latten i handa. Etter at man har betalt! Jeg våknet. Og det regnet. Og regnet. Og regnet. Jeg tenkte at en gang måtte det jo bare stoppe, så jeg vekket ungene med stor entusiasme og overbeviste dem om at påkledning er den morsomste aktiviteten når man akkurat har gnidd søvnen ut av øynene. Amming. Jeg kikket ut av vinduet, og det regnet fortsatt. Men etter frokost ville det sikkert stoppe. Ungene fikk mat, jeg sparte matlysten for jeg hadde tross alt store planer om latte og kjeks med bare en unge på kafe. Regnet fortsatte å hølje ned, og vel påkledd alle mann satt vi her, mens jeg lurte på om vi ville drukne hvis vi dro ut. Jeg mumlet noen ukristelige ord som jeg håper ikke 3-åringen fikk med seg, mens jeg gikk for å finne frem yttertøy. Regnklærne var selvfølgelig igjen i barnehagen, noe annet skulle tatt seg ut, det ville jo rett og slett vært for praktisk og enkelt om jeg kunne levere ungene tørre i barnehagen. Hva har man skiftetøy for?

Jeg ble enig med meg selv om at vannavstøtende ytterjakker, støvler og paraply fikk holde, selv om vannavstøtende neppe betyr flombeskyttende, så vi satte i gang å hyre oss da det ikke så ut som syndefloden skulle gi seg innen utgangen av uka. Så lenge kunne jeg dessverre ikke vente på verken latte eller kjeks. Vel avgårde bestemte 3-åringen seg for at nok var nok, samarbeid var utelukket, og turen til barnehagen ble temmelig interessant med hylskrik, tenners gnissel og verdens undergang på en og samme dag. Vi kom oss frem til barnehagen og vi må ha vært et festlig syn, eldstejenta merkelig nok sola selv, mens mellomste trasset på armen min, og jeg med tårer i øynene hver gang beinet hennes sparket meg i puppen som enda var øm av overproduksjon. Minstejenta sov seg gjennom det hele og kunne ikke brydd seg mindre. Det ante meg at den latten måtte drikkes med tårer i øynene, for denne morgenen var blitt i overkant for mye.

Resten av dagen fortsatte som en evigvarende berg- og dalbane hvor jeg stadig "fikk noe innpå øyet!" Den eneste som hadde lyst å gråte når minstejenta skulle stikkes i hælen for å ta Føllingstesten på sykehuset sånn ca rundt lunsj, var meg. Lillejenta sov videre uten så mye som et grynt, men hevet handa og gjorde V-tegnet. Midt i sentrum snublet jeg på en farlig fortauskant, og slo meg ganske hardt. Jeg fikk reddet vogna før den veltet. Merkelig nok var det ingen som brydde seg, men det var antakelig like greit for om noen hadde stoppet og hjulpet hadde jeg antakelig begynt å gråte for det også. I grunn var jeg ganske glad når jeg kunne dra og hente ungene, så vi kunne komme oss hjem først som sist. Baybluesen hadde slått inn, og jeg kunne ikke engang finne speil og ekstra mascara i den overfylte stellevesken som ellers rommer alt mulig annet til små og store kriser. Sorgen var komplett og ammetåken ugjennomtrengelig.

Det var en svært lettet mamma som sovnet med puppen ute i dobbeltsengen den kvelden, tett inntil sitt lille mirakel - endelig var dagen over. Om søvnen skulle gjøre et forsøk på å bryte opp ammetåka vil det neppe være mere varig enn overgangen på en gjennomsnittlig bussbillett, men med tid og stunder vil ihvertfall tårene sitte litt lenger inn, og beholder man mascaraen på kan man tross alt snakke om fremgang.

fredag 23. juli 2010

Fødsel i vente


Jeg har ventet tålmodig og er nå 5 dager på overtid skal man tro ultralydterminen. Det er ei bedagelig lita frøken inni magen min, å sparke nok til at mamma unngår bekymringer er barnslig, og det skulle jammen tatt seg ut å komme ut på bestilling. Så her går jeg enda. Jeg er likevel ikke fullt så utålmodig enda som jeg kunne vært, siden mensterminen er idag, 23.juli. Likevel kan jeg ikke skryte på meg en fullstendig avslappende holdning, da jeg allerede har prøvd det meste av kjerringråd den siste uken. Penger er svidd av på rådyr akupunktur ikke mindre enn to ganger, og kanel er brukt som krydder på både caffe latte, kakao og grøt. Jeg har spist kvalmende mengder ananas, og til og med i et svakt øyeblikk ønsket meg en mann etter å ha lest at sex skal gjøre susen. Det er visst mannens soldater som er det magiske i denne sammenhengen.
Leiligheten er vasket utallige ganger, hver gang overbevist om at fra neste dag skal huset imponere en barnevakt så da må det være rent. Problemet er at neste dag har jeg vært like fordømt gravid og huset har rukket å bli skittent igjen uten at noe er skjedd. Så må redevaskingen gjøres på nytt. Annehver dag har jeg shavet leggene i dusjen, klar og tydelig på at jeg skal ikke se ut som en apekatt på føden. Jeg er ikke halvparten så ubekvem med at de skal se meg inn i det aller helligste, som jeg er ved tanken på hårete legger. Det første er jo ikke til å unngå, det andre kan jeg tross alt gjøre noe med.


Idag har jeg altså vært hos jordmor. 3-4 cm åpning må sies å være svært oppløftende nyheter etter lang tid med modningsrier av og på, og slimproppen har forlatt åstedet umerkelig. Ifølge jordmor er det så klart for fødsel at skulle det vært mere tilrettelagt fra naturens side, så ville ungen hatt håndtak på hodet og bare vært til å dra ut. Og mulig det er det som må til, for lillemor trives åpenbart for godt til å hilse på verden, enda mamma har vært klar i evigheter allerede. Nå går jeg og vasker huset, for her skal det bli baby i helga om jeg så må røyke kanel for å få henne ut. Det har jeg nemlig ikke prøvd enda.

onsdag 23. juni 2010

En foundation fra himmelen


Jeg må bare anbefale den beste forundation jeg noensinne har prøvd. Snakk om å utføre mirakler med et jævlig dårlig utgangspunkt. Jada, jeg er relativt pen, men jeg har sånne områder som virkelig ikke ser noe særlig ut i ansiktet. Jeg har til nå hatt endel typer foundation som egentlig ikke gjør jobben med å dekke, men det var bedre enn ingenting. Så fant jeg Nivea Beauty Lift på 25% salg hos Cubus (kostet 149 kr før, jeg betalte bare noen kroner over hundrelappen), så det er en rimelig foundation vil jeg påstå selv uten rabatten (ikke særlig lysten på å bruke hundrevis av kroner på sminke). Ihvertfall så lenge man kjøper den utenom parfymeri (vet ikke om de har den der jeg). Den var lett å fordele jevnt også syns jeg. Føler meg nesten litt fresh sent på ettermiddagen jo. Så med litt lipgloss ble man jo riktig så smashing. Denne skal helt klart være med meg på barsel. *noterer*

tirsdag 11. mai 2010

Deprimert akvariefisk?

Jeg har 3 fisker, foruten 2 algespisere, men de gjemmer seg for det meste. For en stund siden hadde jeg 4 fisker, men Lykkelig dævva, og tilbake satt Gjeldsfri (den hvite og røde dere ser her) med to sorte får (de to svarte).Den siste halvannen uken har Gjeldsfri oppført seg veldig merkelig. Hun henger inni buska som dere ser på bildet, og flytter seg bare når jeg kommer med mat, for da svømmer hun opp til overflaten og skal være først. Før svømte hun rundt og var så bekymringsløs som navnet skulle tilsi, men nå...Noen som har vært borti noe sånt? Henger hun inni buska og depper, eller er det mulig jeg har fått en hasjplante oppi der som virker ekstremt vanedannende og forlokkende? Eller kan det rett og slett hende at også Gjeldsfri stryker med om ikke så veldig lenge. Det er like før jeg vurderer å ta fra henne hennes eneste flukt, planten, så hun blir nødt å aktivisere seg litt. Jeg kan lite om normal fiskeatferd merker jeg, men sånn som dette er vel ikke vanlig. Kanskje dere med akvarium har sett dette hos deres fisk?

søndag 18. april 2010

Verdens beste venninne?


Endelig er våren her. Bleke og sannsynligvis preget av sterk D-vitaminmangel setter vi kursen mot byens solarium, en venninne og jeg. Bevæpnet med solkrem og en liten stund til rådighet legger vi oss i hver vår solseng og slikker vitaminer og lys i 15 herlige minutter. Slik har vi holdt på i et par uker, 1-2 ganger mellom mandag og fredag.
Igår var atter en soldag, til tross for grått vær og snøfiller på størrelse med pelsdotter som lavet ned på utsiden. Jeg hadde med ungene, for vi kom på den lure ideen at min venninne kunne ta sol først, og så kunne hun se etter prinsessene mine mens jeg karet til meg 15 minutters alenetid etterpå.
- Jeg håper det er en solseng med sånn Breeze-funksjon ledig, sa jeg og føyde til: - Det er greit å ha den ekstra avkjølingen i tillegg til vifta.
For dem som ikke er vel bevandret i solariumenes verden, så er Breeze en knapp du kan trykke på under solingen, så får du noen sekunders duskregn over hele kroppen. Forfriskende og avkjølende.
Min venninne kikket granskende på meg, før hun sa:
- Du trenger vel ikke Breeze du, med den svære magen kommer det ingenting i ansiktet likevel!
Der har du virkelig en god venninne.

søndag 4. april 2010

Slemmemamma!

"klart å kle av 4-åringen og fått på henne nattskjorte etter en halvtimes kamp. Å skilles av med klærne sine hver kveld er verdens mest grusomme krav."

Denne idylliske oppdateringen står på min Facebook-profil akkurat nå. Om det er spesielt idyllisk etter flere timers hyling når to konkurrenter ønsker samme leke, og så ved en så enkel ting som kveldsstellet, kan diskuteres. Jeg har ihvertfall en 4-åring som er ganske bestemt på hva som er rettferdig og ikke. Forslag om nattøy er idag totalt uhørt og tydeligvis ikke oppe til diskusjon selv om mamma innbiller seg det.

Fy flate altså, aner dere hvor ensomme klærne blir når de må ligge der helt alene på badet, og så må hun attpåtil være utro med et annet plagg. Hva vil den genseren føle da når man tar på en nattskjorte i stedet? Nå har jeg måttet overbevise henne om at hun kan spise litt youghurt som et alternativ til å hyle meg i ørene fordi hun ikke fikk spise en annen ting fra skapet som er gått ut på dato og som sto der fordi jeg har glemt å hive den.

*går og sprenger ut dottene fra ørene mine*

Slemme mamma. TENK å måtte kle på seg nattøy, og så ikke få lov å spise en muggen sak som har gjemt seg litt for godt til at noen har husket å kaste den. Lurer på hva hun sier når hun må legge seg om ikke så lenge.

P.S Mamma vant! På alle punkter. Tross ingen rom for diskusjoner fra 4-åringens side.

mandag 15. februar 2010

Bleieskift

Søvnig har jeg akkurat unnagjort midnattsbleieskiftet på min yngste datter, som i det siste har produsert uante mengder i bleien på den mest ukristelige tiden av døgnet. Jeg fant ut at å skifte bleie midtveis er lettere enn å skrape seg opp av senga kl 5 for å skifte gjennomvått nattøy og seng. Min datter har som vanlig sovet seg gjennom hele seansen, i en behagelig seng og med en service som, ifølge snorkelydene, er upåklagelig.

Det man nok savner mest fra man var baby når man blir gammel og havner på sykehjem, er evnen til å sove uforstyrret når noen skifter bleie på en.